BT Magasinet

I 25 år ventet Morten (51) på denne tatoveringen

Han måtte bare bli rusfri først.

Publisert:

Charlotte Linn Pedersen hadde lagt merke til en fellesnevner blant gjestene på Hallvardstuen og brukerne av Kirkens bymisjons kreative verksted i Vågsbunnen i Bergen sentrum: Tatoveringer.

De er hjemmesnekret i fengsel eller privat, og er gjerne både falmede og slitte. De dekorerer kropper som har hatt det tøft. Fra gammelt av er skikken å risse eller prikke de varige linjene inn i huden, for å vise sosial status og markere tilhørighet til en gruppe.

– Det er overraskende mange religiøse motiv der ute. Og mange sterke uttrykk. Gjennom tatoveringene viser menneskene i Vågsbunnen ønskene og drømmene som opptar dem, sier Pedersen.

NYE SIDER: Tatoveringer fra folk i Vågsbunnen er blitt til et kunstprosjekt.

Nå henger bilder av tatoveringer og historiene bak motivene på en vegg utenfor Korskirken, et samkunstprosjekt i regi av bymisjonens verksted. Veggen skal vise forbipasserende nye sider ved menneskene som vanligvis ikke blir hørt.

Dette er hva tatoveringene betyr for noen av dem som har latt blekket pryde kroppen.

Monica Wallin (45)

– På venstrearmen min har jeg én rose for hver av de fem barna mine. På undersiden av armen har jeg hender som ber, og «one life, one chance» står det der også. Du har bare ett liv. Om kvelden, før jeg legger meg, liker jeg å ha den armen tett inntil hjertet mitt. Jeg synes den hjelper meg veldig. Jeg savner barna og ber om at de har det godt i livet. Jeg har også et knokejern og en tatovering av meg selv som er sint på armen. Knokejernet, eller kjeveknuseren, symboliserer alle de jeg er sint på. Jeg synes det er vanskelig å få sagt alt det jeg ønsker å få sagt. Jeg ber også om at Gud skal hjelpe meg på veien. Hver gang jeg legger meg, håper jeg å våkne til en bedre morgen der jeg kan være meg selv. At jeg slipper å tenke negative tanker.

Tommy Johansson (63)

– Når indianerne skulle ut i krig mot hverandre, siouxindianerne og de andre indianerne, malte de motiver på seg selv og hesten sin. Det betød at de var klare for krig. De døde heller enn å stikke av. Min krig er mot narkotikaen. Jeg har gått 46 år med narkotika, og vært uten stoff i seks år. Jeg er 63 år gammel, og har overlevd syv overdoser. Jeg har den kampen ennå. Du vet, en gang alkoholiker, alltid alkoholiker, sier de. Det er det samme med narkotika. En gang narkoman, alltid narkoman. Tatoveringen skal beskytte meg.

Morten Sommerbakk (51)

– Jeg så motivet på en vegg i Christiania i København for mange år siden. En knyttneve som slo en sprøyte i stykker. Allerede den gangen bestemte jeg meg for at dette skulle jeg ha som tatovering. Jeg måtte bare vente til jeg ble rusfri. Så for tre år siden, på ettårsdagen for at jeg var rusfri, tok jeg den. Jeg ville gjøre den mer personlig, derfor er min en hånd som knuser en sprøyte i hånden. Etter å ha hatt motivet i bakhodet i 25 år, er den der nå, fysisk. Jeg kan se den når jeg kikker meg bak i speilet. Hver gang minner det meg om kampen jeg måtte gå gjennom, og som fortsetter, nesten som et ettervern. Nå reiser jeg rundt med bandet Gatens Evangelium. Vi er tidligere rusmisbrukere som forteller vår historie gjennom musikken. Storyteller-tatoveringen tok jeg på toårsdagen. Historier er viktige. Jeg ønsker å gi tilbake til samfunnet, fortelle om hele historien fra veien inn til helvete, og ut igjen. Og veien inn, den er lettere enn veien ut.

Ronny Cindahl (45)

– Det er en drøm som stadig kommer tilbake til meg. Først sitter jeg i en ring rundt et bål med en del indianere. Plutselig ser jeg dem ovenfra, jeg er en ånd som svever over dem der de sitter. Jeg vet ikke hva drømmen betyr. Men når jeg stadig drømmer den drømmen, må den vel bety noe? Det må være et eller annet, kanskje et varsel. Om hva, har jeg ikke peiling på, for jeg skjønner den ikke selv. Men det er i hvert fall derfor jeg har en indianer på armen min. Den har vært der siden 1996 eller −98 en gang.