En flaske Dawson's Creek takk, sa Lille Lord Svanevik

Så kom skammen.

Adrian B. Søgnen
Publisert:

Nylig fikk jeg en åpenbaring da jeg ryddet i kjellerboden: – Jeg var en rar og pompøs unge.

For hver eske jeg åpnet dukket det opp nye beviser.

«Fotball, øl og rasehat».

«Døden i fire deler».

Nei, dette er ikke titlene på gamle episoder av Radiodokumentaren. Det er titlene på skolestiler forfattet av undertegnede som 13 åring. Min forfatter-saga peaket imidlertid med følgende tittel:

«Livet er en dans på nevroser».

Så kom kartongen med dresser. Jeg var dessverre han som brukte gamle 50-tallsdresser som selvpålagt skoleuniform. Dermed så det ut som om jeg hver dag skulle opptre i en skoleoppsetning av En handelsreisendes død.

Jeg var tidlig på hils med dem som jobbet på Fretex.

Vondt verre, så spilte jeg inn gamle filmer på minidisc og hørte på dem som radioteater. «Skal jeg høre Breakfast at Tiffany’s eller En sporvogn til begjær?» kunne jeg tenke, mens jeg speidet etter stueorgler og stående hårtørkere til min samling av ting fra 50-tallet.

Hvor «Lille Lord Svanevik» kommer fra, er ikke godt å si. For ingen har, så vidt meg bekjent, omtalt min familie som småborgerlig eller snobbete.

På tross av at jeg var en umyndig Lille Lord, klarte jeg – takket være min rikholdige dressgarderobe – iblant å få handlet på polet. Bortsett fra den ene gangen jeg bommet grovt. Tross lang terping på at jeg skulle be om en flaske Jacob's Creek, endte bestillingen i stedet med en stykk Dawson's Creek.

Det gjorde vondt. Ikke bare skjønte hun søte på polet at jeg så på lavpanne-tv, jeg kunne ikke drikke bort skammen. Det ble en tung lørdag aften for Lille Lord Svanevik.

Les også

Åpent brev til Anne Kristine Svanevik

Les også

Jeg trives best i åpne landskap

Les også

Det er en due i dusjen vår