Lokalt

I 40 år har Krisesenteret hjulpet tusenvis av kvinner, menn og barn. Men på bakrommet har det vært krise.

Dag Bæverfjord (arkiv)

ÅPNINGSDAGEN: De første årene var driften av Krisesenteret en kontinuerlig kamp for å få nok offentlig støtte. Denne parolen var i 8. mars-toget i Bergen i 1981, samme dag som Krisesenteret offisielt ble åpnet. I dag har senteret bra økonomi.

Publisert:

Interne konflikter. Krangel om driften. Brudd på lovverket.

I flere tiår har Krisesenteret for Bergen og omegn slitt med varsler, bekymringsmeldinger og konflikter.

Det siste halvåret har Bergen kommune mottatt tre varsler. Arbeidstilsynet har tilsynssak på gang, og Fylkesmannen har åpnet tilsynssak mot Bergen kommune for å undersøke om kontrollen med tjenesten er god nok.

Også dét etter varsler og bekymringsmeldinger.

Nå er kommunen i ferd med å inngå ny avtale med den samme organisasjonen som har drevet krisesenteret siden starten. Kommunen vil droppe anbudskonkurranse, og heller inngå det de kaller en «samarbeidsavtale».

– Vi ønsker mer kontroll. Vi har opplevd at vi har for lite styring av driften, som har hatt flere utfordringer i mange år, sier helsebyråd Rebekka Ljosland (KrF).

BERGENS TIDENDE

BEGYNNELSEN: Torill Austgulen og Elisabeth Jonassen var blant kvinnene som fra 1978 drev Nødtelefonen for mishandlede og voldtatte kvinner.

– Burde ryddet opp

Byråden understreker at byrådet ikke har konkludert om det er dagens krisesenter de vil inngå et samarbeid med.

– Vi forhandler med dem, men avtalen er ikke på plass ennå. Det er blant annet fordi vi tar varselet og tilsynene på alvor, og vi vil vente på svarene fra Arbeidstilsynets og Fylkesmannens tilsyn før vi konkluderer.

Konklusjonen har imidlertid Oddny Miljeteig (SV). Lederen for helsekomiteen i bystyret legger ikke skjul på at det smerter henne å gå ut mot kvinnebevegelsen som i sin tid startet opp hele tjenesten med krisesenter. Men etter flere tiår med varsler rundt de samme forholdene, og en ny runde nå det siste halvåret, mener hun begeret er fullt.

– Det er det som er det skandaløse i dette, at den samme kritikken rettes gang etter gang. Jeg skjønner ikke hvorfor kommunen ikke har vært mer våkne her, sier Miljeteig.

Åpnet på kvinnedagen

For å finne noen av forklaringene på den årelange uroen ved Krisesenteret, må vi spole 37 år bakover i tid.

«Bekjemp vold mot kvinner. Offentlige midler til krisesentrene nå», var en av parolene i 8. mars-toget i Bergen i 1981. 1000 mennesker trosset det sure været og trasket gjennom gatene.

– Er kvinner nødt til å demonstrere for sin elendighet for å bli tatt alvorlig? Skjult vold mot kvinner må ikke lenger betraktes som en privatsak, men som et samfunnsproblem som må bekjempes, sa dagens hovedtaler Gro Lie.

Et annet sted i byen den dagen, i Klingesmauet 4, var det en litt annen markering. Byens første døgnåpne krisesenter hadde endelig åpnet dørene offisielt.

Leiligheten med fem rom hadde fungert som base for Nødtelefon for voldtatte og mishandlede kvinner siden november 1978, og ble drevet av en selvstendig gruppe som kalte seg Krisesentergruppa. Nå hadde de fått et par rom ekstra, og kunne utvide til døgndrift og tilby overnatting.

Aktiviteten baserte seg hovedsakelig på dugnad blant medlemmene. Alle de 70–80 medlemmene forpliktet seg til å ta minst åtte vakter i året.

JAN M. LILLEBØ

FIKK FORSLAG PÅ BORDET: Borge Berggren (nummer fire fra h.) fremmet allerede i 1980 forslag om at kommunen måtte sterkere inn i driften av daværende Nødtelefonen – nå Krisesenteret. Det gjorde de ikke. Her sammen med kommunalutvalget den gang: Audun Øiestad, Gunnar Simonsvik, Bengt Martin Olsen, bysekretær Harald Larsen, ordfører Eilert Eilertsen, Borge Berggren, Jens Lorentzen, Harald Wendelboe Aarø og Arne Næss.

Foreslo kommunen inn i 1980

Siden den gangen har Krisesenteret hjulpet tusenvis av kvinner, barn og menn i Bergen og omegn. Men på vaktrommet har det ulmet.

Den første lederen trakk seg allerede året før senteret åpnet, i 1980. Det skjedde etter en konflikt om menns rolle i organisasjonen, og BT skrev om en flom av utmeldelser som resultat. Det fikk rådmann Einar Alme Torkilden til å innta en avventende holdning til kommunens videre engasjement i Nødtelefonen, og formannskapsmedlem Borge Berggren (H) til å foreslå at kommunen skulle inn i styret. Sosialsjef Terje Christensen ba rådmannen vurdere om Nødtelefonen skulle bli kommunal.

Forslagene fra Berggren og Christensen kokte bort.

Smertefulle endringer

Siden har den første kommunale bevilgningen på 18.100 kroner blitt til 14,7 millioner i årlig vederlag. Dugnadsinnsatsen til kvinnepolitiske ildsjeler er blitt til 25 lønnede stillinger. Leiligheten i Klingemauet er byttet ut med en stor villa på hemmelig adresse, et eget sted for menn og flere overgangsleiligheter.

Og fra å være en liten organisasjon bestående av kvinnepolitiske ildsjeler, er krisesentrene nå en lovpålagt, offentlig tjeneste for 23 hordalandskommuner. Men fortsatt drevet av den samme medlemsorganisasjonen. Kommunen har i liten grad blandet seg inn i driften, bortsett fra en årlig internkontroll.

Endringen Krisesenteret har vært igjennom disse årene har vært en smertefull prosess for mange. Gjennomtrekken av heltidsansatte og ledere har vært stor, og tilsyn har avdekket brudd på en rekke viktige regler.

AUDUN BRAASTAD, NTB scanpix

KRISESENTERVETERAN: Tove Smaadahl er leder for Krisesentersekretariatet, som organiserer mange av landets krisesentre. Hun mener utfordringen i Bergen har vært organiseringen.

– Har gjort en god jobb

Liknende problemer har også andre krisesentre i landet slitt med.

– Forskjellen er bare at i Bergen har det lekket ut i offentligheten, sier Tove Smaadahl.

Hun er leder for Krisesentersekretariatet, en fellesorganisasjon for 28 krisesentre, og er en veteran i bransjen.

Såpass vanlig var problemene med arbeidsmiljøet, at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2009 gjorde en landsomfattende studie for å finne ut hvorfor krisesentrene hadde så store problemer med å følge Arbeidsmiljøloven og hadde så mange interne konflikter. Tidspunktet for studien var neppe tilfeldig: Året etter skulle Krisesenterloven tre i kraft – som påla alle landets kommuner å ha et krisesentertilbud.

– Krisesenteret i Bergen har gjort en god jobb. Spesielt kompetansen de har fått på ofre for menneskehandel, står det stor respekt av. Men problemet deres har vært organiseringen, sier Smaadahl.

LEDERE KOM OG GIKK: I 2009 trakk Krisesenterets første daglige leder, Lisbeth Mosaker, seg.

Trude Drevland krevde endring

Igjen spoler vi tilbake til begynnelsen. Krisesenteret ble fra oppstarten drevet etter flat struktur. Det vil si at senteret ikke hadde leder, og alle avgjørelser ble tatt ved avstemning. Senteret i Bergen var ett av de siste i Norge som gikk bort fra dette – det skjedde i 2006, da daværende helsebyråd Trude Drevland og kommunaldirektør Finn Strand krevde endringer.

– Både et styre og en ansvarlig ledelse kreves for å drive på en profesjonell måte, sa Strand.

Drevland presiserte at kommunen ikke hadde til hensikt å blande seg inn i daglig drift, men på det tidspunkt hadde en personalkonflikt skapt så mye støy i organisasjonen at det ikke var noen vei tilbake. Senteret hadde også fått refs fra Arbeidstilsynet for å ha ulovlige arbeidskontrakter.

Bjørn Erik Larsen (arkiv)

FAKLER MOT VOLD: 212 tente fakler med spissen pekende mot Bergen tinghus markerte i 1997 den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Antall fakler var samme som antall kvinner og barn som hadde overnattet på krisesenteret i Bergen siste året.

Fem ledere på syv år

Problemet med uklar ledelse og utydelig ansvarsfordeling ble ikke løst av dette. I 2009 trakk senterets første leder seg etter tre år med konflikter. Med henne gikk alle heltidsansatte fagarbeidere, unntatt én.

Fra da av og frem til 2016 prøvde fem andre daglige ledere seg.

Tidligere ansatte BT har snakket med, forteller at det også opplevdes problematisk at det er de samme folkene som utgjør det øverste organet i medlemsorganisasjonen, årsmøtet, og det nederste leddet – deltidsansatte. Selv om det ikke lenger står i vedtektene at medlemmene må forplikte seg til å ta et visst antall deltidsvakter, er det fortsatt praksis at medlemmene har førsteretten på kvelds-, helge- og nattevakter. Noen er pensjonister, andre har full jobb ved siden av.

Med andre ord mener de at det er de deltidsansatte som i praksis setter premissene og er overordnet styret og daglig leder.

I dag er det cirka 20 medlemmer igjen i organisasjonen, ifølge kilder BT har vært i kontakt med.

BERGENS TIDENDE

JUL PÅ KRISESENTERET: 70 av 100 kvinner som overnattet på krisesenteret i Bergen i fjor var utenlandske. Disse to kvinnene fra henholdsvis Balkan og Afrika feiret jul på krisesenteret i 2008.

Uenighet om kompetanse

Det har vært steile fronter mellom de heltidsansatte med fagutdanning og de deltidsansatte medlemmene. Dette går også igjen på krisesentre andre steder i landet. Bakgrunnen for dette finnes også delvis i historien.

– Ingen av oss er profesjonelle hjelpere, og vi vil heller ikke være det, sa Ragnhild Førsund i Krisesentergruppa i 1981.

Krisesentrene skulle drives etter likesøsterprinsippet – kvinner hjelper kvinner. Formell kompetanse ble sett på som unødvendig, og til dels problematisk: Mishandlede kvinner skulle slippe å gå fra én autoritet til en annen.

Siden den gang har en fått mer kunnskap om reaksjoner på vold, samtidig som brukergruppen har blitt mer sammensatt og utvidet. Flertallet av brukerne er innvandrerkvinner, og mange er ofre for menneskehandel. Dette har vært med på å synliggjøre behovet for å hente mer kunnskap utenfra.

«Mange sitter igjen med en følelse av å være overflødige og lite verdt når sentrene beveger seg mot en fagliggjøring av arbeidet», heter det i arbeidsmiljøstudien fra 2009.

EIRIK BREKKE

KONKURRANSEUTSATTE DRIFTEN: Christine Meyer var helsebyråd da Bergen besluttet å utlyse anbudsrunde blant ideelle organisasjoner. Organisasjonen som hadde drevet senteret siden starten fikk tilslaget.

– Opplever at de har ryddet opp

Arbeidskonfliktene og kritikken av hvordan senteret fungerte, ble oppgitt som bakgrunn da daværende helsebyråd Christine Meyer bestemte seg for å invitere ideelle organisasjoner til å legge inn anbud på krisesenterdriften fra 2010.

– Alternativet var at kommunen overtok driften, sa Meyer den gang.

Det meldte seg to interesserte grupperinger: Dagens aktør og en gruppe tidligere heltidsansatte fagmedarbeidere. Sistnevnte tapte på målstreken.

– Jeg opplever at de har ryddet opp i mange forhold som vi har påpekt, sa Meyer som begrunnelse for valget.

Lang liste ankepunkter

Men siden den gang har bekymringsmeldingene fortsatt å ramle inn til kommunen, Fylkesmannen og Arbeidstilsynet om driften av senteret. Til og med Mattilsynet har fått en bekymringsmelding. Arbeidstilsynet avdekket alvorlige brudd både i 2016 og i vår.

«Krisesenteret gir tilbud til Bergen og 23 omegnskommuner. Vi stiller spørsmål om hvordan en liten medlemsorganisasjon (...) kan være en god nok leverandør til et så viktig samfunnsoppdrag: voldsutsatte kvinner, menn og barn», skriver en av de anonyme varslerne til Fylkesmannen i mai i år.

Andre bekymringsmeldinger viser blant annet til:

  • konkrete episoder der sikkerheten til både beboere og ansatte har vært i fare
  • deltidsansatte som jobber flere nattevakter i strekk ved siden av annen heltidsjobb
  • trakassering av ansatte
  • mobbing av brukere
  • rot med turnuser og vaktlister

At innbruddstyver har klart å ta seg inn via loftet og stjele inventar, blir brukt som eksempel på at bygningen ikke er sikret forsvarlig.

Høyrisiko-saker

I 2016, da kontrakten med Bergen kommune egentlig gikk ut, gjennomførte Arbeidstilsynet et nytt tilsyn. Krisesenteret fikk pålegg på grunn av manglende sikkerhetstiltak og -kartlegging. Som resultat av dette tilsynet ansatte senteret en egen personalkonsulent. Samtidig vedgikk daglig leder Lene Eriksen at det var en ukultur blant de ansatte som kunne føre til en del støy.

Kommunen bestemte seg da for å benytte seg av opsjonen på to års forlengelse av kontrakten.

Under tilsynet i vår ble det igjen avdekket brudd som Arbeidstilsynet karakteriserte som alvorlige. Igjen dreide det seg om brudd på blant annet sikkerhetsbestemmelser.

Samtidig skriver Krisesenteret i en statusrapport i vår at det har vært en økning i antall høyrisikosaker i 2017, flere på flukt fra internasjonalt organiserte og farlige, kriminelle nettverk.

«Undertegnede har pr. april ikke merket bedring, men heller forverring av forhold Arbeidstilsynet vurderte som utfordring på arbeidsplassen etter tilsynssaken i mai 2016», skriver en anonym varsler i et syv sider langt varsel til Fylkesmannen i april, der vedkommende lister opp en omfattende samling punkter som skulle tilsi uforsvarlig drift.

Fred Ivar Utsi Klemetsen

FORNØYD: Rebekka Ljosland mener det ikke har vært avdekket alvorlige nok forhold ved Krisesenteret til at kommunen skulle ha grepet inn.

Kommunen ønsker endring

Helsebyråd Ljosland sier kommunen verken i 2009, 2016 eller 2018 vurderte at Krisesenteret har gjort seg skyldig i «vesentlig mislighold».

– Kommunaldirektøren har jevnlig forsikret seg gjennom dialog med Krisesenteret at forholdene tas på alvor med målrettede tiltak, og det var ekstra oppfølging rundt dette i 2016. Da vi fikk et nytt varsel i 2018 tok vi dette på alvor og fulgte opp, sier Ljosland, og legger til:

– Men det er klart at også vi ser at det er noen av de samme tingene som går igjen. Når det nå skal inngås ny avtale, har vi gitt tydelige signaler om at vi ønsker en endring. Det er ikke tilfeldig at vi ønsker en annen styringsform. Vi ønsker en annen og bedre struktur for en institusjon som skal hjelpe kvinner, menn og barn i krise.

At kommunen nå ser ut til å gå videre med samme gruppe når kontrakten går ut og skal fornyes, synes Oddny Miljeteig «høres ulogisk ut». SV-toppen mener denne saken ikke kan avgjøres av byrådet alene, og sier bystyret må involveres i sterkere grad.

– Helsekomiteen må få en dyptpløyende orientering fra helsebyråden. Og med tanke på den historikken som ligger bak her, kreves det noe mer enn hva vi ellers ville nøyd oss med.

Kjenner seg ikke igjen

Styreleder ved krisesenteret, Nina Monssen, er kjent med kritikken som er rettet mot driften av senteret. Monssen sier hun ikke kan uttale seg om påstander om driften før hennes tid som styreleder, men understreker at dagens styre ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen av senteret som fremkommer i varslene eller videreformidles i pressen.

– Det er likevel naturlig at styret følger opp det som er kommet frem av opplysninger i vårt arbeid fremover.

Hun påpeker at styret ikke har mottatt de varslene som nå skal være under behandling. Påstandene som er kommet rundt driften av senteret har de dermed ikke fått uttale seg om eller fått behandle internt tidligere. Nå jobber de med å svare på påleggene som er kommet fra Arbeidstilsynet.

– Vi ønsker derfor ikke å uttale oss om detaljer i en pågående sak til pressen. Jeg finner det underlig dersom andre etater har valgt å uttale seg om saken, uten at den som beskyldningene retter seg mot har fått uttale seg. Dette må vi i så fall se nærmere på.

Bekymret for støyen

Styrelederen erkjenner at dagens driftsmodell «ikke er formålstjenlig» for å møte fremtidens krav, og at man derfor jobber med å endre denne.

Hun understreker at krisesenteret i dag leverer et godt tilbud til brukerne, og at sikkerheten er betydelig skjerpet i forbindelse med de økte kravene til slike virksomheter. Samtidig legger ikke Monssen skjul på at varslene og beskyldningene er skadelige for senterets omdømme.

– Krisesenterets brukere har høy terskel for å ta kontakt for hjelp, råd og bistand. Styret er bekymret for at støyen rundt varslingen i praksis påvirker brukerne og vanskeliggjør deres tilgang til god fagkompetanse.

Kilder: Samtaler med tidligere ansatte, Bergen byarkiv, Fylkesmannen i Hordaland, Arbeidstilsynet, Bergen kommune, Krisesentersekretariatet, Bufdir, «Smertefulle endringsprosesser» (2009 – undersøkelse av arbeidsmiljøet ved utvalgte krisesentre), BTs arkiv.

Les også

– Vi vet hva vi gjør, sier de ansatte når andre er bekymret for sikkerheten deres

Les også

– Ut fra de situasjonene de ansatte på Strax-huset beskriver, er det et under at ikke noe enda mer alvorlig har skjedd

Les også

Lars (24) er homofil og ble slått ned på dansegulvet. I Vest politidistrikt er det nesten ingen som anmelder slike saker.

Les også

Voldsutsatte Vigdis-Elise levde på hemmelig adresse. Likevel fant eksmannen henne.