BT Magasinet

Aldri fred å få

Antony Beevor om hvorfor han strøk i historie, om hvorfor han risikerer fem års fengsel i Russland, og om hvorfor vi trenger å lese om krig.

Dan P. Neegaard

LESES AV MILLIONER: Antony Beevor har brakt krigshistorie ut til folket med sine verk om andre verdenskrig. Til høsten kommer hans tolvte bok.

  • Sebastian Wittrock
Publisert:

Antony Beevor avviser det blankt.

Nei, vi er ikke på vei mot en tredje verdenskrig.

Og nei, dette er ikke 1930-årene om igjen. Basta.

Det var ham selv som ledet samtalen over på nåtiden.

På nasjonalister som marsjerer taktfast i europeiske gater, på demoniseringen av migranter, polariseringen av befolkningen og om trusselen fra Russland.

På noen av alle disse tegnene som har fått politiske eksperter til å trekke linjer tilbake til tiden før andre verdenskrig.

Men nei.

– Jeg hater den slags historiske paralleller. De er direkte farlige, sier Antony Beevor og rynker øyenbrynene.

– Historien gjentar seg ikke. Den kan rime, gi ekko, men historien er ingen forutsigbar mekanisme. Men det er klart, vi ville være veldig dumme hvis vi ikke lærte av fortiden.

Og å lære av fortiden har vi et akutt behov for, understreker Beevor, fordi vår tid på alle mulige måter er så usikker.

– Jeg er i utgangspunktet nokså pessimistisk når det gjelder verdens tilstand. Hovedsakelig fordi jeg mener at vi ennå ikke har forstått at vi i slutten av 1980-årene og starten av 1990-tallet gjennomgikk den største revolusjonen vi noensinne har sett. Geopolitisk sluttet den kalde krigen. Teknologisk skjedde det en enorm utvikling innenfor kommunikasjon: internett, mobiltelefoni og den slags. Økonomisk så man en fremvekst av internasjonal bankdrift, turbokapitalisme og så videre. Og aller viktigst: globalisering.

– Det er vanlig i historien at den eldre generasjonen påstår at de unge gjør alt galt. Det sier jeg ikke. Det jeg sier er at vi virkelig har «fucket» opp verden.

ADAM BUTLER, ASSOCIATED PRESS

MILITÆR BAKGRUNN: Antony Beevor er utdannet ved ærverdige Sandhurst Military Academy i England, men det er som forfatter han har gjort suksess. Nå er han aktuell med et nytt krigshistorisk verk.

Den 71-årige briten, som ifølge bransjemagasinet The Bookseller er verdens mestselgende historiker, møter oss i lokalene til sin danske forlegger.

– Beklager, sier han unnskyldende etter vi har håndhilst, før han retter blikket mot mobiltelefonen sin. Han skal bare svare datteren.

De ulastelige manerene og den erkebritiske talemåten leder uunngåelig tankene mot en gentleman av den gamle typen, en ekte old chap, som man kan forestille seg at soldatkameratene kalte ham.

Det er nemlig det han opprinnelig er. Soldat.

Sir Antony Beevor er kanskje slått til ridder og er medlem av det fornemme Royal Society of Literature, men han har ingen lang universitetsutdannelse bak seg eller fine akademiske doktorgrader på cv-en. Han er utdannet offiser fra Sandhurst Military Academy og kom mer eller mindre tilfeldig i gang med å skrive bøker.

– Grunnen til at jeg i det hele tatt var i hæren, var ren trass. Som barn gikk jeg med krykker i tre år fordi jeg led av Calvé-Legg-Perthes, en hoftesykdom. Jeg hadde et fysisk mindreverdighetskompleks og ville bevise at jeg kunne klare det, forteller Antony Beevor.

Tiden på akademiet sammen med regimentet husker han som full av bråk og moro. Men så ble han sendt til Nord-Wales.

– Det var et forferdelig kjedelig sted. Og fordi hele min mors familie var forfattere, tenkte jeg at også jeg skulle kunne skrive en bok, sier han og rister på hodet.

– Heldigvis ble den aldri utgitt. Det var vel en blanding av ungdommens uskyld og arroganse, for jeg hadde slett ikke kvalifikasjonene. På gymnaset strøk jeg i engelsk og historie fordi jeg hatet skolen så intenst. Min far var rasende, kan jeg huske.

Ørn E. Borgen

HATET SKOLEN: Antony Beevor strøk i historie på skolen, men ble selv en banebrytende historiker.

Selv om den første boken ikke ble utgitt, fortsatte Antony Beevor med å skrive. I begynnelsen var det kun romaner, men på ett tidspunkt sa en forlegger til ham at noen med hans bakgrunn burde skrive militærhistoriske bøker. Det elsker folk, fikk han høre.

Og helt feil tok forleggeren altså ikke. Opp igjennom 1990-årene skrev Antony Beevor flere historiske bøker om andre verdenskrig og tiden rundt krigen. Samtlige ble godt mottatt for sin detaljerte og fortellende stil, som gikk tett på hvordan krigen innvirket på livene til helt vanlige mennesker. Hvordan det hele ble opplevd, hvordan det føltes. Narrativ historieskriving, som det også kalles.

– Den tilnærmingen kom av at jeg var romanforfatter først, tror jeg. Av det lærte jeg ting som å se etter små detaljer, som for eksempel hvordan været var, i dagbøker og liknende, som man kan bruke til å rekonstruere hvordan det var.

Det var likevel først da han fikk adgang til de ellers lukkede russiske arkivene og skrev «Stalingrad», etterfulgt av «Berlin – Fallet, 1945», at Antony Beevor for alvor slo igjennom og ble en av verdens mest leste historikere.

Fremstillingen av hvordan sovjetrusserne herjet i Berlin, gjorde ham også til en upopulær mann i Russland. I boken skildrer han detaljert hvordan opp imot to millioner kvinner ble voldtatt da Den røde hær rykket inn i den beseirede tyske hovedstaden.

– Teknisk sett risikerer jeg fem års fengsel, hvis jeg noensinne vender tilbake til Russland. Den russiske forsvarsministeren, Sergej Sjojgu, har innført en lov som forbyr enhver kritikk av Den røde hær. Om det rent faktisk stemmer, vet jeg ikke, men Russland er så uforutsigbart at jeg ikke synes det er verdt risikoen. Jeg planlegger ingen ferier ved Svartehavet med det aller første.

Forfatterens siste bok, «Arnhem – kampen om broene, 1944» (utgis på norsk i oktober), handler om enda et av de viktigste slagene under andre verdenskrig. Også denne gang har Antony Beevor vært i arkiver som ikke tidligere er blitt brukt i sammenheng, og han er tydelig stolt av utgivelsen.

– Jeg burde ikke si dette, men jeg synes faktisk at den er bedre enn «Stalingrad», sier han.

ASSOCIATED PRESS

FEILSLÅTT: Allierte fallskjermsoldater gjør seg klar til å gå i luften under angrepet mot de tyske styrkene i Nederland høsten 1944. Offensiven er tema for Beevors siste bok.

Vi skal tilbake til sommeren 1944.

For mange så det ut som om Nazi-Tyskland var i ferd med å falle fra hverandre, og krigen var så godt som over. Den tyske obersten Claus von Stauffenberg hadde nesten lyktes med å snikmyrde Hitler, noe som ble tolket som et tegn på at Wehrmacht var i ferd med å bli oppløst innenfra. Samtidig stormet de allierte frem på vestfronten. De tyske styrkene flyktet i all hast gjennom Frankrike og Belgia mot Nederland. På stjålne sykler, til fots eller i biler uten dekk med såkalte «horisontale kollaboratører» på slep, altså kvinner som hadde innledet forhold til tyskere og nå fryktet motstandsbevegelsen.

Slik så situasjonen ut, da den britiske feltmarskalken Bernard Montgomery tok en dristig beslutning og igangsatte Operation Market Garden. Han ville bryte den tyske forsvarslinjen i Nederland med et overraskelsesangrep fra fallskjermtropper, som skulle overta en rekke strategisk viktige broer, den siste av dem i byen Arnhem. På den måten ville krigen praktisk talt være vunnet.

Slik gikk det ikke. De allierte led et fryktelig nederlag, tusenvis av soldater døde eller ble tatt til fange. Enda verre var det for sivilbefolkningen i Nederland, som ble kollektivt straffet av tyskerne, noe som resulterte i det man kaller Hongerswinter, hungersnøden i vinteren 1944–45.

– Nederlaget skyldtes mest av alt katastrofal planlegging og forfengelighet, forklarer Antony Beevor.

Forfengelighet, fordi kommandørene ignorerte alle som prøvde å advare dem om at det aldri kunne lykkes. De tenkte på medaljene.

– Montgomery ville vise at britene, ikke amerikanerne, hadde kontroll over de allierte styrkene. Hvilket var absurd, siden det var helt omvendt. Og general Browning (leder av 1. britiske luftbårne korps, red.) ønsket desperat å rekke å ha kommandoen over luftvåpenet i et storstilt angrep, før krigen var over.

At det ble nettopp slaget ved Arnhem Antony Beevor vendte lupen sin mot denne gang, handler ikke bare om at det dukket opp ubenyttet materiale. Det handler også om at han mener slaget inntil nå ikke har blitt skildret riktig så forferdelig som det faktisk var.

– Jeg må innrømme at jeg har vært litt irritert på tidligere bøker om slaget ved Arnhem. Mange av dem har kun dekket den strengt militære siden av historien, og selv der har de ikke skildret nøyaktig hvor grusomme og fryktelige mange av kampene var.

EDDIE WORTH, ASSOCIATED PRESS

STORE TAP: Ødeleggelsene var enorme i Arnheim i Nederland etter den allierte offensiven ved krigens slutt. Bildet er tatt 15. april 1945, etter at britisk infanteri hadde fått kontroll over byen.

Det er nettopp hele poenget for Antony Beevor. Det handler ikke bare om et slag for 74 år siden, men om å fremvise krigens virkelighet, slik at vi ikke tar for lett på den.

– I dag har jo de færreste i Vesten noen idé om hvordan strid er. Vi lever i et postmilitært samfunn, hvor alt handler om helse og sikkerhet. Den yngre generasjonen er nødt til å vite hvordan total krig var. Det er lett å fantasere om det, når man spiller dataspill uten helt å forstå hva som skjer når noen faktisk blir sprengt i biter, sier han.

Av samme grunn går han ved hjelp av dagbøker helt tett på i «Arnhem – kampen om broene, 1944». Vi leser om den særegne, dempede lyden av en kule som borer seg inn i en kropp. Vi leser om utblåst hjernemasse og tarmer som henger løst ut av oppflerrede mager. Og vi leser om den skrekkslagne stemningen hos fallskjermsoldatene som kaster opp frokosten sin så snart flyene er i luften, og prosjektilene fra antiluftskytset som begynner å eksplodere rett utenfor.

– Krigens redsler blir ofte oversett i dag. Ta for eksempel Trump, som godt kan finne på å si, helt lettsindig, at han er villig til å gå til krig. Nettopp derfor mener jeg det viktig å videreformidle hva det vil si å være i krig.

Politiken/Bergens Tidende