BT Magasinet

Da jeg bestemte meg for å leke prest

Slik ble det hallelujastemning på hjemmet.

BIRKHAUG OG OMDAL

SLETTEBAKKEN KIRKE: Min mor var aktiv i Slettebakken menighet, skriver Per Lindberg.

Publisert:

Min mor var særdeles oppegående, med meningers mot. Hun var belest, omsorgsfull og satte alltid andre foran seg selv.

I dag er hun 87 år og dement. Sykdommen rammer tusenvis av mennesker i Norge, på ulikt vis.

Hun leser fortsatt noe, men språket er svekket og hukommelsen borte. Jeg forsøker å besøke henne en gang i uken på hjemmet, men har sviktet den siste tiden. Det er vanskelig å nå inn. Gamle bergenssanger har slått an, noen humoristiske replikker også, men det er lenge siden vi førte en samtale.

De gangene hun vil si noe, får hun sjelden frem ordene. Hun gjentar ofte hva jeg har sagt.

Påskeaften skjedde noe som kanskje kan være til inspirasjon for andre som skal besøke en dement i familien.

Vi satt i stolene på rommet hennes, og jeg begynte.

– Nå er det påske, sa jeg.

– Nå er det påske, svarte hun.

Les også

Les også: Postkortet som pirret nysgjerrigheten

Min mor har alltid likt å synge og var aktiv i Slettebakken menighet, så jeg begynte å synge «Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid.»

Jeg hadde glemt fortsettelsen, men hun nynnet videre og festet blikket på meg. Dette var noe å gå videre med. Det var på tide å være prest.

– Vi er i dag samlet til gudstjeneste her i Slettebakken kirke, sa jeg og fortsatte med allsang:

– Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden.

Jeg husket ikke mer. Men jeg mener hun sang noe om Guds velbehag.

– La oss folde våre hender og be, vi reiser oss, sa jeg.

Vi reiste oss begge. Jeg ba Fadervår. Hun sa noen ord fra bønnen.

Hensikten helliget middelet, tenkte jeg og fortsatte. Menigheten fikk lov til å sette seg. Jeg sang «Kyrie eleison, hallelujah, hallelujah, hallelujah».

Det ville neppe holde på Menighetsfakultetet, men det var heller ikke der vi var.

Et finsk ordtak heter at du skal ikke skynde deg til kirken, presten er fremdeles i underbuksene.

Gudstjenesten hadde kommet brått på, og jeg hadde ikke forberedt neste trekk. Jeg bestemte meg for å synge en salme jeg kunne på rams.

«Deg være ære, Herre over dødens makt, evig skal døden være, Kristus underlagt. Lyset fyller haven, se, en engel kom, åpnet den stengte graven, Jesu grav er tom!»

Min mor sang med. Denne salmen pugget jeg som gutt, og har siden stemt i ved bryllup, begravelse og konfirmasjon.

Men det var først da, påskeaften, at det slo meg at det faktisk var en påskesalme. Pussig. Eller pinlig, alt ettersom.

Les også

Her endte luksusmiddagen for Per

Jeg forsto at jeg hadde gjengitt det jeg husket av over 50 år med kirkebesøk noen ganger i året. Nå var jeg tom, så jeg ba menigheten folde sine hender, lukke øynene og tenke på Jesus.

Slik satt vi en liten stund til døren gikk opp. Se, en pleier kom!

Om vi ville ha kaffe?

Magien var brutt, men jo takk, det skulle smake. Vi droppet kollekten og holdt oss til kirkekaffen.

Presten og menigheten hadde hatt en god stund sammen. Amen.

Les også

Per Lindberg: Etter sol kommer restskatt

Les også

Les også: I en kamp hadde vi marginene mot oss, i en annen hadde vi grillkokk med oss