Kommentar

Ikke bare en utmeldelse

Utmeldelsene fra KrF er kanskje som å ta av et plaster. Vondt, men nødvendig. Men i verste fall rives hele høyrebeinet med.

Bård Bøe

GJENFORENT: I går ble det kjent at bystyrerepresentant Elisabeth Leirgul melder overgang til Partiet de kristne. Der blir hun igjen partifelle med Marita Moltu, som meldte seg ut av KrF tidligere i år.

Publisert:

En relativt ukjent bystyrerepresentant bytter parti. Det er i seg selv udramatisk. Slikt skjer hele tiden, og særlig i Bergen, kan det virke som. På få måneder har hele fire medlemmer av bystyret skiftet parti, pluss to vararepresentanter.

Likevel skaper det uro når Elisabeth Leirgul går fra KrF til Partiet de kristne. Utmeldelsen skaper i første omgang trøbbel for byrådet. Heretter holder det ikke at byrådsleder Harald Schjelderup allierer seg med Sps Ove Sverre Bjørdal for å få flertall. Byrådet trenger enda en stemme for å få gjennom neste års budsjett. Hvorvidt det blir SV, MDG eller de to utbryterne fra KrF som blir redningen, vet vi en gang til høsten.

Hvis KrFs velgere nå føler de får noe annet enn de stemte på, er det delvis med rette (selv om det formelt er personer – ikke partier – som blir valgt inn i bystyret).

Men Leirguls utmelding skaper nødvendigvis en viss bekymring i partiet. KrF nå går fra fire til to i Bergen bystyre. Hun er verdikonservativ og foretrekker samarbeid med høyresiden, og ser ikke lenger noe håp om å få gjennomslag i partiet. For hvert museskritt KrF tar til venstre, jo større er sannsynligheten for at medlemmer som Leirgul hopper av.

Les også

Forlater KrF for De Kristne

Hennes utmeldelse er derfor en påminnelse om hva konsekvensene kan bli om partileder Knut Arild Hareide ytrer ønske om å samarbeide tettere med Ap. Hvis han bidrar til å felle Solberg-regjeringen, for eksempel i saken om beredskap og objektsikring som kommer opp i Stortinget til høsten, blir det neppe en fest å drive valgkamp for KrF på Vestlandet neste år.

KrF har for tiden ingen sentrale politikere som ytrer en klar preferanse for å samarbeide med høyresiden og som tydelig fronter de klassiske verdikonservative sakene. Man kan mene at det er et tegn i tiden. At selv KrF må forholde seg til at ekteskapsloven er vedtatt, og at Den norske kirke har gått inn for to syn på likekjønnet ekteskap. Og at når sentrum er dødt, må partiet kunne samarbeide begge veier.

Men for en del i partiet er det likevel for mye vaghet, for lite tydelig forankring i Bibelen.

Bård Bøe

Varaordfører Marita Moltu meldte seg tidligere i år ut av KrF. Nå går hun inn i Partiet de kristne, og tar med seg venninne og tidligere partifelle Elisabeth Leirgul.

Leirgul takket for seg få dager etter at KrFs familiepolitiske talsperson var prest da partiets kommunikasjonssjef giftet seg i likekjønnet vielse. Vielsen har skapt voldsom debatt, blant annet i den kristne avisen Dagen. Redaktør Vebjørn Selbekk beskriver det slik: «Virkeligheten overgår nå det som bare for kort tid siden fortonet seg som fantasi.»

Partileder Knut Arild Hareides svar er at partiet verken kan eller vil overstyre prester i teologiske spørsmål. KrF tar stilling til politiske spørsmål, ikke teologiske. Geir Jørgen Bekkevold stilte opp som privatperson, argumenterer partilederen.

Når man ser reaksjonene, kan man fristes til å tenke at det var lite strategisk av en familiepolitisk talsperson i KrF å stille opp i vielsen. Men vi skal være glade for at stortingsrepresentanter som tilfeldigvis er prester ikke tenker strategisk når de blir spurt om å vie folk. Det finnes heldigvis grenser for politikk.

Derimot kan man lure på hvor strategisk det var av partiet å velge en familiepolitisk talsperson som på fritiden vier likekjønnede. I alle fall om partiet fortsatt har et mål om å favne dem som mener ekteskapet skal være forbeholdt mann og kvinne. Dem er det fortsatt mange av i kristne miljøer, og særlig i de frikirkelige, der KrF kanskje står aller sterkest.

Les også

KrF på vei mot tidenes smell

Partiet de kristne fremsto ikke som noen trussel i stortingsvalget i fjor, med sine spinkle 0,8 prosent av stemmene i Hordaland. Det er i hovedsak Høyre, Senterpartiet og Frp som snapper velgere fra KrF. I kommunevalget neste år kan det være annerledes. I Bergen trengs vanligvis rundt 1500 stemmer for å få valgt inn en bystyrerepresentant. Om KrF sentralt fortsetter på det en del oppfatter som en glidning mot venstresiden og vekk fra Bibelen, kan et mandat muligens være innen rekkevidde for Partiet de kristne, med varaordfører Marita Moltu og Elisabeth Leirgul på listen.

Hareide står i en fryktelig vanskelig situasjon når han skal prøve å samle partiet om en retning for fremtiden. I løpet av høsten skal han legge frem et retningsvalg, etter en lang intern prosess. Mange håper KrF finner formen som et sentrumsparti, som gjerne samarbeider tett med Ap. For hver høyreorienterte, sterkt verdikonservative politiker som takker for seg, blir det lettere for den fløyen å få gjennomslag. Noen motstemmer føles det sikkert like greit å bli kvitt.

Men problemet er at ingen foreløpig vet om en slik dreining er som å rive av et plaster. I beste fall gjør det vondt i et par år. I verste fall går hele høyrebeinet av med plasteret.