Lokalt

Kjempeviseslottet

Han er mest kjent for musikken. Men Harald Sæverud komponerte også Bergens mest eiendommelige eiendom.

Avviste tyskerne: Da tyske styrker ville ta huset i 1940, snakket Sæverud ned til okkupantene fra balkongen i tredje etasje (til høyre på bygget) for å få et psykologisk overtak. Tyskerne ble henvist til å ligge på feltsenger i garasjen.

  • Paal Kvamme
  • Jan M. Lillebø (foto)
Publisert:

På epleslang: Monica Jangaard sjekker eplekvaliteten på Siljustøl. Det espalierte epletreet strekker seg tre etasjer oppover, og stopper utenfor Sæveruds arbeidsværelse.

Epletreet stryker forbi gråsteinsveggen, skyter mot himmelen, snirkler seg opp forbi storstuen i andre etasje og stopper ikke før det nesten dekker vinduet til arbeidsværelset i tredje etasje. Der Harald Sæverud, om han skulle trenge et avbrekk fra en kranglete komposisjon, kunne stikke hånden ut vinduet og nappe til seg noen grønne epler.

Eller kikke ut over hans store inspirasjonskilde, de 176 målene med fuglekvitter, brusende bekker og vaiende trekroner som fikk navnet Siljustøl.

– Det er noe eventyraktig over dette bygget. Noe mystisk og hemmelighetsfullt, sier Monica Jangaard.

Hun er konservator ved Kode Komponisthjem. I 20 år har hun jobbet med å ta vare på Siljustøl, og fremdeles er hun like fascinert av eiendommen i Rådalen.

Storstuen: – Mange bergensere har aldri vært inne på Siljustøl, sier Kode-kurator Monica Jangaard. Her er hun i storstuen til Harald Sæverud og Marie Hvoslef. I vinduskarmen står blant annet Spellemannprisen han fikk i 1988.

Med tykke steinmurer, brunsvart kledning og bondeblå dører ser den svære villaen ut som kongsgården i et eventyr.

– Da Siljustøl ble bygget, var det Vestlandets største privatbolig, sier Jangaard der hun står i Hulen, kjellerkroken der komponisten satt og leste eventyr for barna.

– Han ville nok skape sin egen kunstnerverden. Her hadde han tilgang på så mye natur at han ikke trengte å reise bort for å få inspirasjon, sier hun.

Så var da heller ikke Harald Sæverud som andre husbyggere på 1930-tallet.

Det var ingenting som tilsa at en lutfattig, eksentrisk komponist skulle ende opp med en så spektakulær eiendom. Men så møtte Harald Sæverud Marie Lolita Hvoslef.

Hun var overklassekvinne, født i New York av en søkkrik norsk skipsmegler og hans kone. Hver sommer dro familien til Bergen, og i 1918 flyttet Marie hit for godt. Hun giftet seg med en lokal forretningsmann, fikk en datter og ble Bergens første kvinnelige bilist. Marie var selv en habil pianist og maler, og kjørte rundt i Bergen i en åpen Buick, med kabriolettaket nede og skjerf flagrende i fartsvinden.

Det gikk ikke upåaktet hen da den gifte overklassekvinnen falt pladask for den lutfattige komponisten. Maries mor, som nå hadde blitt enke, var alt annet enn begeistret. I 1934 forlot Marie Hvoslef ektemannen og giftet seg med Harald Sæverud. Omsider stilnet morens protester. Som bryllupsgave ga hun paret den 176 mål store tomten i Rådalen. I tillegg tok svigermor regningen for byggingen av selve huset.

Steintøft: – Det er så meget stein i musikken din, skal en professor ha sagt til Harald Sæverud da nordmannen studerte musikk i Tyskland. Lidenskapen for stein er tydelig også på Siljustøl.

Gangen: Maleriet av Marie Hvoslef er malt av den slovenske maleren Bozidar Jakack, som var en nær venn av familien. Legg merke til armlenene på stolen – formet som en G-nøkkel.

Selvgjort er velgjort: Stolene i spisestuen ble tegnet av Sæverud selv. På veggen henger Bjørn Tvedts maleri av sønnene Sveinung, Tormod og Ketil.

Mens folk flest knapt hadde mat i de harde 1930-årene, kunne Harald og Marie bygge seg et storslått hjem med et brutto areal på 922 kvadratmeter, inkludert råloft. Der andre velstående bergenspar kanskje drømte om en hvit, moderne villa tegnet av Leif Grung eller andre funksjonalister, gikk Harald og Marie i motsatt retning.

Inspirasjon til bygget ble hentet fra norske folkeeventyr, og fra gamle støler i Setesdalen og Telemark.

Aller helst ville Harald bygge seg en støl, som han mente var den perfekte blanding mellom natur og kultur. Men der satte fruen foten ned. Hun ville slett ikke ha et tun med flere små hus, som ville gjøre at hun måtte ut i vær og vind for å komme rundt i sitt eget hjem.

Den unge arkitekten Ludolf Eide Parr fikk oppdraget med å tegne eventyrhuset. Parr hadde jobbet med både Ole Landmark og Fredrik Konow Lund, og fikk etter sigende jobben fordi Sæverud antok at en ung arkitekt ville være mindre egenrådig.

Siljustøl, som var Parrs første oppdrag på egne ben, ble lagt høyt og fritt på eiendommens høyeste punkt, med storslått utsikt. Huset ble bygget i naturmaterialer som furu og gråstein, og jobben var så omfattende at 52 mann brukte to år på å lage tomt, hus og vei.

– Han var nok en meget bestemt byggherre. Han hadde sterke meninger. Sæverud tok ingen snarveier. Han hadde jo penger til å bestille håndverkere, sier Monica Jangaard.

Små forhold: Siljustøl hadde nok av plass, men Harald Sæverud bodde på et bitte lite soveværelse, med arbeidsværelset i naborommet. Til høyre på sengen kan opp ned-korset ses.

Arnestedet: Det meste av Sæveruds musikk ble skapt her på arbeidsværelset. I taket ligger hans egenkomponerte varmesystem, som fremdeles fungerer.

Siljustøl sto ferdig sommeren 1939, og familien rakk akkurat å flytte inn før parets tredje barn ble født. Huset kostet en formue, og trangt var det absolutt ikke: Familien på fem hadde 63 rom og seks toaletter – ett av disse var av den såkalte asiatiske typen, der man sitter på huk over et hull i gulvet.

Huset ble bygget slik at det var utgang til naturen fra samtlige tre etasjer. Bygget fikk 83 dører, de fleste av disse med unik design. Sæverud utformet de utallige dørene, bestemte hvilke farger hver og en dør skulle ha – og la ned forbud mot å smøre dørhengslene. Komponisten ville høre hvor i huset folk beveget seg. Den ene delen av huset var for de fire hushjelpene og for barna, som overhodet ikke fikk komme inn i hoveddelen når far komponerte.

Komponisten ruslet rundt på den store eiendommen, med tversoversløyfen på plass, og lot seg inspirere av bekker, trær og småfugler. Sæverud fikk laget stier, bekker og en liten innsjø. For å bevare litt av ideen om en støl, ble 20 geiter kjøpt inn fra Eksingedalen. Matfar lærte seg å lage geitost, noe som skulle komme godt med i årene som kom.

Skrivebord: Briller, telefonliste, stearinlys og hørelur må til, gjerne med en dæsj Schubert.

Også når det gjaldt oppvarming hadde Sæverud sine egne ideer. Han klekket ut sitt eget system med takplater av metall, som når disse ble koblet til strøm strålte varme ned i rommene. Ikke ulikt dagens ESWA-varme altså, bare omvendt, og mye mindre effektivt.

Strømforbruket i det enorme huset skal ha vært absurd, og i begynnelsen var det ingen forsikringsselskap som ville forsikre huset – de var overbevist om at takplatene ville kortslutte og huset brenne ned. Så feil kan man ta – takvarmesystemet fungerer fremdeles, åtte tiår seinere. Og skulle eventuelle høyreiste gjester føle seg lett grillet i toppetasjen, kunne de alltids stikke innom husets eget kjølerom – definitivt ikke standard utrustning i et fattig mellomkrigs-Bergen.

Så brøt annen verdenskrig ut.

I 1940 troppet tyske soldater opp for å konfiskere den storslåtte eiendommen. Da okkupantene ankom Siljustøl, sto den tysktalende Sæverud på en balkong høyt oppe i tredje etasje, for å få et slags psykologisk overtak. Den spede kunstneren, hvis bror Bjarne var sentral i motstandsbevegelsen, nektet å gi Hitlers menn innpass.

Kompromisset ble at rundt 30 soldater fra den tyske okkupasjonsmakten ble henvist til å sove på feltsenger i garasjen. «Kjempeviseslåtten», en av Sæveruds mest kjente komposisjoner, ble for øvrig skrevet som et rasende tonalt angrep på nazistenes okkupasjon.

Orden i skapet: På veggen i et skap henger St. Olavs Orden, som Harald Sæverud ble tildelt i 1957.

Mannen og hans verktøy: Harald Sæverud, her fotografert av Hans Jørgen Brun, og komponistens lille Steinway-flygel.

Gym i gangen: Lenge før Sats kom til Fana, holdt Harald Sæverud formen ved like i disse turnringene.

Mange tiår seinere har tiden stått stille. Det er tunge gardiner, gedigne tepper, mørke trevegger – og masse nips, uglefigurer, minner, bilder og malerier. Fargepaletten gikk i jordfarger, som brunt, oransje, grønt og bondeblått.

– Han kunne komme til håndverkerne med en trestubbe eller en stein, og be dem blande en tilsvarende farge, sier Jangaard.

Flere av møblene tegnet han selv, andre har tydelige spor etter katteklør. Huskatten fikk nemlig klore opp møbler så mye den orket, og katten hadde en fast plass oppå spisebordet da familien spiste middag.

Arbeidsværelset ligger omtrent slik Harald Sæverud forlot det for siste gang. På bordet ligger lesebriller, noter og en hørelur – hine, hårde dagers høreapparat.

Ved siden av pianoet henger brevet fra kong Haakon, der det bekreftes at Sæverud var tildelt St. Olavs Orden. Vegg i vegg med arbeidsrommet ligger komponistens soverom. Om Siljustøl er aldri så gedigent, er soverommet hans bitte lite, kun noen få kvadratmeter, knapt nok plass til den innebygde tresengen dekorert med et utskåret opp ned-kors.

– Han var altså ikke satanist, understreker Monica Jangaard med et smil.

En teori er at han fikk satt korset opp ned fordi Fanden eventuelt ville komme nedenfra, og dermed se det kristne korset riktig vei.

Eventyrhulen: I Hulen satt Harald Sæverud og leste eventyr og norsk litteratur for sine sønner.

Enkelte kan ha ment at komponisten med tversoversløyfen hadde noen eksentriske tilbøyeligheter.

– Tidlig hver morgen gikk han barbent ut på gresset, uansett årstid. Slik mente Sæverud at han fikk mineraler sugd opp i kroppen, og at han på denne måten holdt seg ung og frisk, sier Jangaard.

Hver morgen, etter barfotseansen, gikk Sæverud inn igjen i eventyrhuset og drakk et drammeglass sjøvann. Dette måtte hentes fra 40 meters dyp utenfor Korsneset, og hadde store helsegevinster, mente Sæverud.

Blant annet skulle sjøvannet gjøre underverker for håret – Sæverud mente at hårmanken fikk tilbake ungdommens friskere glød når han drakk sjøvann.

Ikke alle satte like stor pris på komponistens eksentriske vaner. Da innbruddstyver brøt seg inn på Siljustøl på 1940-tallet, fant de veien ned i kjelleren. Da trioen åpnet en av de knirkende dørene, må de ha trodd at de hadde kommet til himmelen.

Inne i kjølerommets fire plussgrader fant de hyller fulle av fjonge flasker med blankt innhold. Trioen kan knapt ha trodd sine egne øyne. Dette var jo tidenes kupp, så mye brennevin at de knapt kan ha visst hvor de skulle begynne. Skuffelsen må ha vært stor, da de satte flaskene til kjeften og kjente smaken av gammelt, råttent sjøvann fra Korsfjorden.

Smøreforbud: De fleste av Siljustøls 83 dører har unik utsmykking. Far i huset la ned forbud mot å smøre hengslene.

Kontrollpanelet: Denne nymotens innretningen står på Siljustøls kjøkken. Rekken med lamper fortalte hvor i huset assistanse var ønsket. Strømmåleren øverst hintet om hvor ille strømforbruket var.

Harald Sæverud døde i 1992, 94 år gammel. Han ligger begravet på eiendommen, men det er en – bokstavelig talt – dypt bevart hemmelighet nøyaktig hvor gravstedet er. Selv inn i døden hadde han bestemte meninger om hvordan ting skulle være.

– Han regisserte mer eller mindre sin egen gravlegging, sier Jangaard.

Blokker av granitt ble flydd inn fra Osterøy, og Sæverud skal ha blitt svært begeistret over det som skulle bli hans egen gravstøtte. Men da arbeidsfolkene jobbet med å klargjøre gravstedet, protesterte Sæverud. Vinkelen var feil.

Arbeidsfolkene fikk vær så god flytte graven en halv meter. Også etter sin død skulle Harald Sæverud ha utsikt til høydedraget der han hadde skapt så mye av sin musikk.

Og et av Bergens mest forbløffende hjem.

Full kontroll: Siljustøl, sett fra haugen der Sæverud ligger begravet. Herfra skulle komponisten ha fri sikt til arbeidsværelset, selv etter sin død.

Grei bryllupspresang: 176 mål, og et eventyrhus som det tok 52 mann to-tre å bli ferdig med. Harald Sæverud hadde ingen grunn til å være skuffet over bryllupspresangen fra svigermor.

Kilder: Lorentz Reitan: “Harald Sæverud: Mannen, musikken og mytene“, Byantikvaren, Ballade.no, Sveinung Sæverud, kodebergen.no