Kommentar

Slutning

«Jeg forblir i denne tilfeldige utvandringen som vedvarer», skriver Lisa Him-Jensen i BTs forfatterserie Hjemsted.

Eirik Brekke

LIVET: «Vannet ble aldri dypt nok, ingenting kunne begynne der, unntatt livet selv», skriver Lisa Him-Jensen.

  • Lisa Him-Jensen
Publisert:

Inni en hule kledd med siporex

mellom duftskjærsminen og gjenvinningsstasjonen

hvor vindretningen avleses med nesen

er et punkt

hvorfra tingene inntar sin plass,

blir iakttatt,

men som selv ikke blir iakttatt

Jeg vet hvor tingene skal være

og kan stole på at de er der

Det krever ingen tanke

Det hører til det autonome nervesystem

Med naturlighet

utfolder virkeligheten seg

Jeg kan erfare

uten å registrere

mangfoldet av tilstand

smerte, velvære,

og alt som eksisterer derimellom

Det er ikke nødvendig

dette punktet

for intet punkt er nødvendig

De kan forlates, byttes ut, i det uendelige

Det holder med

et knippe prinsipper

til å ordne erfaringene

til begripelige størrelser

slik at de passer perfekt

i en håndflate

Dette er heller ikke det første punktet,

det som ble forlatt

av en grunn

og som for alltid vil dynke

det som er likt

og det som er ulikt

i sine tregtflytende væsker

De lar seg ikke vaske av

Jernbanen

teglsymmetrien

paradisepletrærne

På andre siden av persiennene

motorene som ruset mot evigheten

På kollen lyste et ensomt skogholt

Naturlig, uutholdelig

Bydelene og skolene arvet

navnene fra gårder

som ikke lenger finnes

som ikke fantes da

og som ingen på jorden husker

Jeg ønsket mye,

stedløse ønsker

uten mål

av hvilke intet

ville blitt oppfylt

et sted der man visste hvem jeg virkelig var

og der jeg visste tilbake

Alt var like lavt

fullt av negasjoner

Vi verken vokste

eller vokste opp

Vannet ble aldri dypt nok

Ingenting kunne begynne der

unntatt livet selv

Skjøre allianser oppsto

og oppløstes

Vi plaget og ble plaget

svek og ble sveket

og så var det ingen allianser

Det som var igjen

var noe blassere

enn ulykke,

noe helt ordinært

som deltes av mange

men ble inntatt alene,

noe som hører ingen steder hjemme

For et menneske å se det helt tydelig

krever umenneskelig anstrengelse

og vi kunne ikke se det da

Det trer frem først i perfektum

Jeg gikk ut gjennom døren

som samtidig opphørte å eksistere

Det konstante tapet sildrer mellom nye og gamle hus

Når jeg av og til

vender tilbake

til dette første punktet

er det til noe annet

som likevel frembringer følelsen av det samme

og jeg krymper

til den samme

Til en første

verste

versjon

Reisen bort

gikk i sirkler

som vokste

med hver omdreining

Jeg gikk

etter forandring

men ble overalt var

luken til det gamle

i det nye

Når jeg av og til kikket ned

så jeg meg selv

der: omriss, innhold

og halen av fortid

I takt med at somrene ble kortere

ble halen kortere

selv om den alltid var der,

laget mønster i støvet bak meg

En nøkkel under en stein

ledet en gang inn

og nå: ingen steder

(Ikke engang bakover)

Jeg forblir i denne tilfeldige utvandringen

som vedvarer

Et du samler kvister, gress og fjær

reiser et hjem

Det tar ikke lang tid

å lære alle tingene å kjenne

å venne seg til

å nevne det ved navn

Når disse tingene en dag

flyter forbi

som en enhetlig masse

og ingenting er fremmed

så vil det være fullbyrdet

Jeg vil ha vokst til å omfatte også dem

Her er punktet som er nå

Her er også andre øyne

en kartlagt ryggtavle

med prikker og flekker

som hver og én markerer

forgangen tid i solen

Steder å hvile

på veien videre

Nå er landskapet ansiktet

fremsiden av stemmen

Jeg aner det øvrige,

det som jeg ikke kan se

som også begynte et sted

som også,

av nødvendighet,

ble forlatt

Og her mellom motorveien og kirkegården,

mellom duftskjærsminen og gjenvinningsstasjonen,

her kan naturen og logikken unnfange et tredje:

muligheten av enda en dør –

en lysning –

der et du blir et sted det blir vanskelig å forlate