BT Magasinet

Det er 50 år siden den kalde krigen ble kokhet i Kirkenes. Harald Eide stirret inn i de sovjetiske kanonmunningene.

Han bannet høyt til seg selv. Harald Eide (70) var mutters alene mot overmakten.

Publisert:
Marita Aarekol

ÅSABU: Hjemme i stuen på Flaktveit. Harald Eide vokste opp på Paradis, men har bodd i Åsane siden tidlig på 70-tallet.

– Helvete, der røk det livet!

Han hadde nettopp lagt på telefonrøret. Beskjeden han hadde fått, var dramatisk. Konsekvensen ville høyst sannsynlig være fatal. For ham og for mange, mange flere.

Russerne var på vei. Den røde armé rullet mot grensen med stridsvogner, kanoner og mange tusen soldater. Et angrep på Norge så ut til å være under oppseiling.

Harald Eide var soldat ved grensen mot Sovjetsamveldet. 20-åringen hadde én måned igjen av tjenesten. Han visste hva som skulle gjøres i en krisesituasjon.

Nå handlet han mekanisk. Han var ikke redd, ikke for livet, ikke for døden.

Privat

DRAMAET BEGYNTE HER: I denne sengen sov Harald Eide da telefonen kom, med beskjed om at Den røde hær marsjerte mot grensen. Bajonetten ligger på bordet, skarpe skudd i vindusposten. På bordet står også bildet av Eides forlovede, Ann-Mari.

– Forbannet. Det var det jeg var, husker Eide i dag.

Han var på vakt ved grenseovergangen på Storskog i Finnmark da telefonen kom. Klokken var tre om natten.

Innen han la på røret, hadde han alt rukket å tenke mye. At et liv som ennå ikke hadde vart i 21 år, ville komme til å ta slutt. På kjæresten, som satt hjemme og visste ingenting. Kjæresten, som han alt hadde vært sammen med i fire år. Som han var forlovet med og ville gifte seg med. Som han håpet skulle bli mor til hans barn.

– Det var mest det jeg tenkte, forteller Eide.

– At jeg ikke skulle få mer ut av livet enn jeg hadde fått til da. At jeg ikke skulle få stifte familie, ikke få meg en utdannelse, en jobb, et liv.

Privat

UNDER GJENSIDIG OPPSYN: En russisk vaktbu på sovjetisk side av grensen. Alle bevegelser her ble loggført og rapportert.

Året var 1968. Våren kom seint til Nord-Norge også dette året. Torsdag 6. juni hadde sludd i luften, slaps og gjørme på bakken. Det var dagen den sovjetiske 45. motoriserte infanteridivisjon tok oppstilling langs grensen mot Norge.

15.000 soldater, 210 stridsvogner, mer enn 500 kampvogner, 265 artilleriskyts og 1300 lastevogner mot noen hundretalls tynt bevæpnede soldater på den norske siden. Dette skjedde samtidig som det ble gjennomført en stor Nato-øvelse, Polar Express, i Troms.

Kaldt var det også i overført betydning. Norges daværende forsvarsminister, Otto Grieg Tidemand, hadde åtte måneder tidligere besøkt sin russiske kollega, Andrej Gretsko. Han ble med det den første forsvarsministeren fra et Nato-land til å besøke lederne i Sovjetunionen.

UPI/NTB scanpix

«POLAR EXPRESS»: Nato-øvelsen Polar Express i Nord-Norge i 1968 ble sterkt kritisert av sovjetiske myndigheter. Den var en direkte foranledning til fremrykningen til norskegrensen.

V. Budan, Fotokhronika TASS/NTB scanpix

I MOSKVA: Høsten 1967 møtte Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (til v.) Sovjets forsvarsminister Andrej Antonovitsj Gretsjko (helt til h.).

Høyre-statsråd Tidemand, en dekorert jagerflyger for sin krigsinnsats, kom slett ikke dårlig overens med marskalken fra Den røde hær. Stemningen på møtet var åpenhjertig, men russernes misnøye med store Nato-øvelser på norsk side var tydelig.

Russerne formidlet at «provokasjonene» kunne få konsekvenser.

Harald Eide hadde ikke oversikt over hele det storpolitiske bildet, men den russiske trusselen var høyst virkelig. Seks år tidligere hadde Cubakrisen ført verden på randen av atomkrig. Sovjets vilje og evne til å reagere på «provokasjoner» og sette makt bak ordene, var det ingen grunn til å tvile på. Sovjet skulle også invadere Tsjekkoslovakia to måneder etter oppmarsjen på norskegrensen.

På russergrensen hadde Eide alltid tenkt at russerne kunne komme.

Nå skjønte han at det var alvor, der han forsøkte å samle seg etter den dramatiske telefonsamtalen. Det var selve livet det gjaldt. Kanskje hadde han bare timer igjen å leve. Han stakk bildet av forloveden i brystlommen, kledde seg i stridsuniform og gikk ut i den lyse natten.

Privat/Endre Lilletvedt

KALD KRIG: Vaktholdet langs grensen ble utført med stort alvor. Her speider en av Harald Eides medsoldater inn i Sovjet.

Grensetjeneste var en tjeneste man søkte seg til. De som ville dit, ble samlet i en tropp for seg allerede på rekruttskolen på Evjemoen. De var ungdommer med et tydelig mål for tjenesten.

– Helt fra sesjonen av var jeg innstilt på å gjøre det best mulig. Jeg hadde ikke lyst til å kaste vekk et år, sier Eide.

Han havnet i troppen som skulle til Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), slik som han ønsket. De var den tids elitesoldater. I den samme troppen kom Thormod Skaar. De to skulle bli gode venner under førstegangstjenesten. Siden har de holdt mye sammen. I dag er de nesten naboer på Flaktveit i Åsane.

Eide og Skaar hadde mye den samme motivasjonen for å søke seg til grensetjeneste. For det første ville de unngå å havne i en stor forlegning i Indre Troms, det som nedlatende ble beskrevet som «Gokk». For det andre ville de ha en grad av frihet og mulighet til å dyrke friluftslivet. For det tredje ga grensetjenesten dem sjansen til å oppsøke sivilisasjonen, Kirkenes, på fritiden. Til og med i sivil.

Privat/Endre Lilletvedt

OVERSIKT: Harald Eide fotografert foran et observasjonstårn nær grensen til det som den gangen var Sovjetunionen.

Med seg inn i Forsvaret hadde de to en litt ulik tilnærming. Harald Eide var overbevist om at russerne en vakker dag kunne komme til å invadere Finnmark. Han forestilte seg ikke at det ville skje på hans vakt, men risikoen var med ham i bakhodet.

Thormod Skaar hadde en litt mer tilbakelent innstilling.

– Jeg stolte på Nato. At Norges medlemskap i alliansen ville avskrekke russerne fra å prøve seg.

Både Eide og Skaar måtte anstrenge seg for å bli blant dem som ble plukket ut til grensetjeneste. Det var en tjeneste som innebar ansvar og selvstendighet. De utvalgte måtte være i god fysisk form, men også på andre måter skikket til å vokte Norges 196 kilometer lange grense mot det mektige samveldet i øst. En politisk aktiv onkel på venstresiden kunne være nok til å svekke betydelig en soldats skikkethet.

Marita Aarekol

MINNE: Emblemet for grensejegertjenesten var sydd på jakkeermet. Harald Eide har tatt vare på mange minner fra tiden på russergrensen.

Verken Eide eller Skaar hadde det. De passerte nåløyet og undertegnet taushetserklæring.

Skaar ble sendt dypt inn i Pasvikdalen, til grensestasjonen Hestefoss. Her bisto et norsk entreprenørfirma russerne med å bygge et kraftverk i Pasvikelven. Grensesoldatenes oppgave var å sjekke folk inn i og ut av Russland. De samarbeidet tett med politiet og hadde fotografier som viste russere mistenkt for å være spioner.

Også gjennom den kritiske perioden med russere oppmarsjert langs grensen, fortsatte denne tjenesten. Da alarmen gikk ved Hestefoss, ble soldatene samlet og informert om den sovjetiske styrkeoppbyggingen.

– Straks ble det laget molotovcocktailer. Vi skulle bruke dem til å brenne ned leiren i tilfelle evakuering. Så ble vi sendt i stilling, men vi verken så eller hørte noe til de russiske styrkene, forteller Skaar.

Privat

STOLT: Grensejegerne var den tids elitesoldater. Harald Eide bærer med stolthet den gule og svarte grensejegersnoren. Den har han fremdeles.

Mer enn ti mil lenger nord forberedte Harald Eide seg samtidig på å dø. Som kanonføde i det som kom til å bli et spinkelt forsøk på å sinke russerne idet de krysset grensen.

Det var US-karabiner mot stridsvogner. Panser mot kjøtt og blod. Kinaputter mot granater. Russerne fulgte hver eneste bevegelse på norsk side. Nordmennene kunne se hvordan kanonløpene på stridsvognene flyttet seg etter dem. Ved en av grensestasjonene fant de norske soldatene frem et ovnsrør og prøvde å gi inntrykk av at det kunne være en kanon.

Harald Eide hadde fått ordre om å observere og rapportere. Ved et angrep skulle han ta seg frem til en avtalt møteplass. Derfra skulle de drive geriljavirksomhet. Han kjente ingen dødsangst, bare dette sinnet. Allerede hadde han forsont seg med sin skjebne.

Utpå formiddagen ble Eide hentet i bil og kjørt til Elvenes, der resten av styrken lå. Broen ved utløpet av Pasvikelven var klargjort for sprenging. Det var en drill grensesoldatene hadde i fingrene etter talløse øvelser. Vanligvis var noen treklosser sprengstoffet. Nå hadde de festet ekte dynamitt til brokablene. All ødelagt infrastruktur ville bidra til å sinke den russiske fremrykningen. Å få broen sprengt var avgjørende.

Miner var utlagt, og panservernraketter var siktet inn mot veien på motsatt side av broen.

Tom Komnæs

SKITUR: Grensepatrulje på en vakker vinterdag. Grensetjeneste kunne også være idyll. Bildet er tatt av den bergenske advokaten Tom Komnæs, som også tjenestegjorde som grensejeger. Han er opprinnelig fra Larvik.

De var en styrke på rundt 20 mann på Elvenes. Med nyslipte bajonetter på våpnene lå de i stilling. Observerte, lyttet, ventet. Tåken kom og gikk, men stengte i lange perioder for utsikten. Noen ganger ruset russerne motorene på stridsvognene sine der inne i tåkehavet.

Kom de nå? Eller gjorde de det bare for å skremme?

Et pansret personellkjøretøy kjørte plutselig i rasende fart frem mot grenselinjen før det bråbremset og ble stående, bare noen titalls meter fra grensen. Russerne så ut til å more seg.

Privat

LETTET: Fem nervepirrende døgn er over. Harald Eide (til v.) og en medsoldat kan puste lettet ut i snøværet 10. juni.

Det var nervepirrende timer og dager. En skarp kontrast til en tjeneste som på fine vårdager, med skipatrulje og pannekakesteiking langs grensen, kunne fortone seg som en idyll. Likevel med et grunnleggende alvor som bakteppe.

– Selv når vi skulle på skitur på fritiden, måtte vi kvittere ut 60 skarpe skudd og bære våpen, forklarer Harald Eide.

Dramaet varte i fem og et halvt døgn. I en liten uke sov soldatene med støvlene på. 10. juni satte russerne seg i bevegelse igjen, bort fra grensen. Dagen etter var de borte. Soldatene som hadde innstilt seg på å forsvare landet med sine liv, kunne etter hvert begynne å puste lettere.

Kanskje skulle de likevel få et liv å leve? Barn, familie, jobb og inntekt. I så fall hadde de noe å fortelle barnebarna.

Privat

SPREK: En ung soldat klar for grensetjeneste. – Jeg har aldri, verken før eller seinere, vært i så god form som jeg var da, forteller Harald Eide.

Marita Aarekol

GODT Å SNAKKE UT: Jeg har ikke hatt noen problemer etter hendelsene i 1968, men det var godt å snakke ut om episoden da vi møttes igjen i Finnmark i 2000. En debrifing på et tidligere tidspunkt hadde jeg satt pris på, sier Harald Eide.

– Samtidig var det på en underlig måte et slags antiklimaks. At en så spent og intens situasjon bare døde hen, sier Harald Eide.

Han sitter i huset sitt i Åsane, avslappet nå. Etter noen tiår med tøvær og tilnærming, er Norges og Natos forhold til Russland igjen kjølig. Han er styrket i troen på russerne en vakker dag kommer, og deres storpolitiske internasjonale ambisjoner er på cybernivå følbare fra Baltikum til USA. De har vist at de har elektronisk kapasitet til å påvirke den politiske utviklingen langt utenfor sine egne grenser. I 1968 var tanks og kanoner det eneste de kunne bruke til dette formålet.

Men russerne kom ikke på Eides vakt. Harald Eide fikk sin Anne-Mari. Sammen har de fått to barn. Barnebarn er det også blitt. Den pensjonerte bygningsingeniøren kom fra episoden i 1968 uten varige mén, uten psykiske seinskader, til tross for at det aldri kom noe tilbud om noen som helst slags form for oppfølging.

Men i 2000 ble alle som hadde vært på grensen i de dramatiske dagene i 1968, invitert tilbake til Garnisonen i Sør-Varanger.

– Vi mimret sammen og hadde det hyggelig. Offiserer og menige på like fot denne gangen. Det så ut som om de fleste av dem som dukket opp, hadde klart seg bra. Det gjorde godt å snakke ut om det vi hadde opplevd. Det gjorde det, sier Eide.

Fred Ivar Utsi Klemetsen

ULIKE OPPLEVELSER: Harald Eide (til v.) og Thormod Skaar tjenestegjorde sammen i Garnisonen i Sør-Varanger. De opplevde den russiske oppmarsjen på svært ulikt vis.

I mange år ble hendelsen fortiet og, så godt det lot seg gjøre, hemmeligholdt. Først for ti år siden ble Forsvarsstabens egen etterretningsrapport avgradert. Den hadde i utgangspunktet en svært begrenset distribusjon, med statsminister, utenriksminister og forsvarsminister og noen ganske få forsvarstopper som mottakere.

Soldatene hadde taushetsplikt, og dramaet i hele sitt omfang er først i den seinere tid kommet for en dag.

– Derfor har de heller ikke fått den anerkjennelsen de fortjener, sier Øyvind Stranna Larsen. Han tjenestegjorde ved GSV åtte år etter oppmarsjen. Da gikk det alle mulige slags rykter om hva som hadde skjedd, mange av dem fullstendig falske. Blant annet at det brøt ut full panikk og at nordmenn i hopetall skulle ha desertert.

Larsen har de tre siste årene reist landet rundt og intervjuet dem som deltok. Han har også gått gjennom alle relevante dokumenter om saken, mange av dem graderte inntil nylig. Resultatet ga han i vår ut i boken «Som en fiende mot Norge».

Fred Ivar Utsi Klemetsen

SAMHOLD: Harald Eide (til v.) og Thormod Skaar møttes på rekruttskolen på Evjemoen sommeren 1967. Siden har de vært kamerater.

– Det var slik Sovjet opptrådte ved denne anledningen, som en fiende. De ønsket å skremme. De som opplevde det på kroppen, oppfattet situasjonen som svært truende. Styrken som rullet mot grensen, kom taktisk gruppert, med panservogner først, fulgt av artilleri og infanteri. De skjøt med skarpt under fremrykningen, som man ofte gjør når man finstiller siktene like før et angrep, men alle granatnedslagene var på sovjetisk jord, sier forfatteren.

Sovjet, og seinere Russland, har aldri vært i væpnet konflikt med Norge.

– Men de har mislikt Norges Nato-medlemskap, og med jevne mellomrom protestert mot Nato-øvelsene i Nord-Norge. Det var det dette også var. Ikke en forberedelse til invasjon, men en stor militærpolitisk markering.