Etter to bilulykker sa legen til Sissi (43) at hun måtte gi opp løpingen. Nå skal hun delta i et av verdens største maraton.

BLOGG: Etter mye trening har jeg løpt tre halvmaraton, og i høst venter helmaraton i New York City.

Privat

Kristiansanderen Sissi Cecilie Rosenvold (43) er to ganger blitt påkjørt i bil. Bildet til venstre er tatt i 2007, sammen med hunden Mikke, to år etter den siste ulykken. Bildet til høyre er tatt etter hennes første halvmaratonløp i 2013, sammen med fetteren Bjørn Arvid.

  • Blogg: Sissi Cecilie Rosenvold
Publisert:

Den første bilulykken inntraff i 1995. Jeg fikk en nakkeslengskade og måtte gå med en krage i sju-åtte måneder. Dette har man heldigvis gått bort fra nå med slike skader. Da kragen forsvant, var nakkemuskulaturen veldig svak. Jeg var i samarbeid med dyktige fysioterapeuter, og etter mye trening med slynge, sykling og styrkeøvelser var jeg etter to år tilbake i jobb.

I 2005 smalt det det igjen, og nok en gang ble jeg påkjørt bakfra. Denne gangen var det en mye kraftigere smell. Jeg sto stille i bilen da en bil kom i 60-70 kilometer i timen og kjørte rett i meg. Da jeg satt hos legen, var jeg helt knust og mente at det er ikke mulig å være så uheldig! Svaret jeg fikk, tenker jeg på nesten daglig. Ikke tenk slik, sa legen, tenk heller hvor heldig du er, det er ikke alle som overlever to bilulykker. Du kan kanskje ikke løpe igjen, men vi skal nok få deg på bena.

Privat

Sommerløpet i Kristiansand i 2015, oppvarming til Oslo halvmaraton med min lillebror, Marius.

Lammet fra livet og ned

Jeg var sykemeldt bortimot et halvt år. Jeg jobbet da på Color Line, i resepsjonen om bord på Christian IV. Arbeidsgiveren gjorde mye for å tilrettelegge for meg, både med aktiv sykemelding og ombygging av deler av resepsjon. Det fungerte dessverre ikke, for hver gang jeg hadde vært om bord, ble jeg dårligere.

Jeg trente både på båten og hos fysioterapeut hjemme. Men bølgene, og at båten aldri er stille, tålte jeg ikke og jeg endte opp med lammelser fra livet og ned. Det å føle at kroppen ikke virker er en av de mest skremmende opplevelser jeg har hatt. Det endte også med sykemelding og jeg mistet lisensen min for å jobbe ombord på båt.

Det var en tung tid. Nye legebesøk og sykehus. Ny runde med bilder av nakke og rygg. Jeg fikk så tilbakemelding om at nakkevirvlene var skadet, seks-sju av dem var revet tvers av.

Det var vanskelig i denne perioden å tenke at jeg var heldig. Men i samarbeid med legen min og NAV, ble jeg sendt en måned til AIR, et rehabiliteringssenter på Rauland. Der hadde jeg en fantastisk fin måned, med et godt samarbeid med tverrfaglig team.

Les også

Elsykler blir stadig mer populært. Dette må du tenke på før du kjøper det.

Trener sammen med hund

Jeg lærte å begynne på bunnen av trappen og gå opp, ikke på toppen for så å ramle ned. Da jeg kom hjem, kjøpte jeg meg hund og begynte å gå. Det å ha hund er den beste helsegevinsten du kan ha, og bedre turkamerat skal du lete lenge etter! Mikke og jeg ble et dream team.

Jeg innså at jeg kunne ikke fortsette i den type jobb jeg hadde hatt og kom nok ikke til å klare å jobbe fullt igjen. Jeg har nå omskolert meg, og var i fjor ferdig med fagbrev som barne-og ungdomsarbeider. Jeg har jobbet på Dvergsnes skole siden 2010, og de har vært supre støttespillere hele veien. Er nå 50 prosent ufør, og jobber 50 prosent på SFO. Det fungerer helt topp med tanke på trening, da jeg er en morgenfugl som liker å trene før jobb. Og for å holde meg i jobb så er det kun det som gjelder, TRENE. Og for en fantastisk mestringsfølelse det gir, at jeg klarer å gå på jobb hver dag! Jeg kan i høyeste grad skrive under på at trening er roten til alt godt.

Privat

Vel blåst Oslo halvmaraton!

Da jeg i 2007 kjøpte Mikke, startet jeg i samarbeid med ny fysioterapeut å gå med vekter på beina når jeg gikk turer, og etter hvert også på armer. I tillegg var det mye slyngetrening før jeg startet med tyngre vekter. Tidligere tenkte jeg vel at lege og fysioterapeut hadde rett, ikke noe mer løping på denne dama, men så bestemte jeg meg for at jeg jaggu skal vise dem!

Les også

Anne Marthe (50) har vært kreftsyk i åtte år. Slik takler hun hverdagen: – En viktig medisin

Vil realisere drømmen

Etter et par år med kjapp gange, begynte jeg så smått å småløpe i nedoverbakker når jeg var ute med hunden. Etter hvert ble det ned og bortover før jeg plutselig løp hele runder. For å klare å løpe, var det ekstra viktig å trene styrke i spesielt nakke og rygg.

I 2013 løp jeg mitt første halvmaraton, og siden har jeg løpt ytterligere to. Jeg synes det er så viktig å leve mens du kan, og nå vil jeg realisere drømmen min. Jeg vil løpe New York City Marathon søndag 4. november i år.

Privat

Visum er i orden, men billett til maraton er ennå ikke i boks. Jeg håper å samle inn minimum 30.000 kroner til Aktiv mot kreft, som er minstebeløpet jeg må samle inn for min deltagelse. Dette har ikke noe med min egen billett å gjøre, den kjøpes utenom dette. Alle penger jeg får samlet inn går uavkortet til Aktiv mot kreft. Jeg håper mange vil være med å støtte denne flotte organisasjonen.

Jeg har selv hatt starten på livmorhalskreft, og fjernet litt av livmorhalsen. Mange rundt meg har eller har hatt kreft, og jeg har mistet kjære familiemedlemmer til denne sykdommen.